Søndagsbetraktninger 10.mai


Les søndagsbetraktningene til Sokneprest Per Olav Vangen for søndag 10.mai her.

 

Søndagsbetraktning 5. søndag i påsketiden

 

Jeg glemmer aldri barndommens maidager. Idet snøen forsvant og den første hestehoven og hvitveisen tittet frem. Der jeg bodde i Trondheim var det sen vår. Hva gjorde det så spesielt for en aktiv og vilter guttunge? Jo, da våren kom kunne jeg endelig ta på meg småsko. Det var så lett å gå at jeg følte jeg nesten kunne fly, jeg følte jeg svevde bortover. En helt spesiell glede.

 

Og noe av den samme gleden har jeg nå: om to uker kan vi feire gudstjeneste i Østerås kirke igjen. Da kan vi samles og se hverandre. Ikke gjennom en skjerm, men rent fysisk. Eller analogt som noen sier. Riktignok er det et strengt regime når det gjelder nærhet, vi må være på minst en meters avstand av hverandre i kirken. Og de første søndagene kan vi bare være 50 stykker samlet. Og hvordan vi skal løse det, vet vi ikke helt enda.

Men gleden er der – like fullt! 

 

Så passer det så fint at søndagens tekst er fra Jesu avskjedstale til disiplene. Vi er tilbake skjærtorsdag kveld. Jesus holder en lang tale, det er liksom testamentet sitt han snakker om. Og så er det av de sterkeste bildene han bruker: Treet. Og er det noe jeg forbinder med Østerås er det alle de ruvende trærne. Som står i storm og stille, som står majestetiske og mektige. Jeg er vintreet, sier Jesus, dere er greinene. Så nær kan forbindelsen mellom Jesus og den enkelte av oss være.

 

Det kristne livet er å få leve i hans nærhet. Med godhet, barmhjertighet, miskunnhet og kjærlighet som følgesvenner. For ikke å snakke om ordet nåde. Tenk det: Vi kan få leve i nåden. For meg er det fint å tenke på nåden i denne tiden som har vært så nådeløs. Og som har rammet så tilsynelatende tilfeldig. Uansett – i storm og stille, kan vi få leve i hans nærhet. For å bære frukt.

 

Da tenker jeg på Svein Ellingsen som døde nå i april. Og en av hans mest kjente salmer, «Vi rekker våre hender frem», har ett vers hvor nettopp treet g frukt er et symbol.

 

Derfor vil jeg avslutte med ett vers fra den salmen:

 

La våre henders nakne tre

Få blomst og blader

La våre liv få bære frukt

Til legedom for andres sår

 

Kanskje kan det være vår bønn denne uken?

 

 

Tilbake