Gjestepredikant: Halvard Johannessen


På familiegudstjenesten søndag 20.oktober fikk vi besøk av Førsteamanuensis Halvard Johannessen, ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo. Her kan du lese prekenen hans.

 

Preken Østerås kirke 20.10.19

Tekst: Luk.9:57-62

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas, i det 9.kapittelet:

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Slik lyder det hellige evangelium

Innledning

For en forferdelig tekst! Hva? -Det var min første reaksjon da jeg leste den. Tre ganger kommer folk til Jesus og vil bli hans disipler, som jo er det Jesus vil - men Jesus avviser dem. Hvorfor? Jo blant annet fordi en av dem trenger å gravlegge faren sin først. Det er ganske drøy kost. Men Jesus krever tilsynelatende alt. Evangelium betyr «godt budskap». «Slik lyder det hellige evangelium», sa jeg etter at jeg hadde lest teksten, men jeg følte sannelig ikke det var så mye godt budskap her. Det er en streng Jesus vi møter.

 

Fullt og helt, ikke stykkevis og delt!

Men om vi dukker ned i teksten, så er det likevel et evangelium gjemt her, ja flere gode budskap. For det første avviser Jesus ikke menneskene som kommer til ham. Om vi går nærmere etter i sømmene, ser vi at Jesus krever alt, men han tar imot dem som mennesker. Det er en bestemt holdning han avviser. Det teksten holder fram er en bestemt måte å være til på, en grunnleggende innstilling, ja, en kompromissløshet. Og det er det andre gode budskapet her: å være kompromissløs setter mennesker i stand til å yte mer enn man trodde var mulig. Ibsen formulerte det samme idealet slik, i stykket Brand: «Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt.» Det skal vi komme tilbake til senere. 

 

Menneskene som vil følge Jesus, de vil det ikke «fullstendig og helt», de vil bare «stykkevis og delt.» De skal bare. Det er lett å kjenne seg igjen for store og små. Som Albert Åberg så skal de bare, og utsetter og utetter en viktig avgjørelse de er stilt ovenfor. Men ikke alle vi møter i Det nye testamentet «skal bare». Kroneksempelet er Peter. Peter er en fisker, og Jesus kommer til ham mens han arbeider. «Følg meg» sier Jesus. Peter forlater alt han har i hendene og følger Jesus. Det tar kanskje fire sekunder. På fire sekunder forlater Peter alt. Han gir alt, med det samme! Senere kan vi lese at Peter sviker Jesus flere ganger, han lar Jesus i stikken før han korsfestet. Peter er så absolutt bare et menneske. Men det Peter har, selv om han feiler, det er en kompromissløse tro på prosjektet, viljen til å «go all inn». 

 

Kompromissløs kamp for det gode

En kompromissløs vilje kan få folk til å utrette utrolige ting. Og noen ganger er det barna som må gå foran og vise oss voksne vei. Det passer fint nå som barns rettigheter står i fokus i Østerås kirke. Tenk på Greta Thunberg. Hun begynte å skolestreike for miljøet for bare litt over et år siden. Da var hun bare 15 år. For ett år siden satt hun alene, hver fredag, med en plakat det sto «skolestreik for miljøet» på, foran den svenske riksdagen. Et halvt år etterpå fulgte 40.000 skolebarn hennes eksempel –i Norge. Og før året var omme hadde tenåringsjenta talt i FN, talt verdens ledere rett i mot for miljøets skyld. Hun tapte kanskje skolegang, og mange har blitt sinte på henne. Men denne unge jenta viste hvor langt en kan komme om en er kompromissløs nok, har tro nok på prosjektet. 

Vi ser hva en kompromissløs holdning kan gi hos Abiy Ahmed, Etiopias statsminister. I 20 år har det vært krig mellom Etiopia og Eritrea, mange voksne har aldri opplevd fred. Ahmed er kompromissløs i troen på fred, og selv om han har møtt motstand er innsatsen nå i ferd med å bli virkelighet. For en drøy uke siden ble det kompromissløse arbeidet hans belønnet med Nobels fredspris.

Føler vi at vi egentlig lever, ja lever ekte, om vi bare flyter med strømmen, lar rutiner og konvensjoner bestemme, følger flokken? Hva Jesus peker på, er at det finnes ting som er avgjørende og viktig for oss, for samfunnet, for kloden, ting å stå opp og kjempe for, ja gi alt for. Det er en vei til et helt liv. Mennesker er i stand til å utrette fantastiske ting om de gir alt for det de tror på, enten det er Guds rike på jord, miljøet, barns rettigheter eller fred mellom folkeslagene. 

Veien fra kompromissløshet til ekstremisme

Men er en slik kompromissløs tro bare bra? Hva med dem som er så kompromissløse at andre mennesker ikke lenger betyr noe? Et sted på veien mot å ofre alt, kan man krysse grensen til fanatisme og ekstremisme. Det kompromissløse kan også bli destruktivt, menneskefiendtlig. Også ekstremisme kjenner vi, og hva den kan gjøre med mennesker og samfunn har vi dessverre blitt påminnet om i det siste. Gjennom fortellingen om presten Brand, er det denne grensen Ibsen utforsker, grensen mellom kompromissløshet og ekstremisme. «Evig eies kun det tapte» sier Brand. Navnet hans betyr ild, han brenner for det han tror på og ofrer alt for troen, og krever også at menigheten gjør det samme. «Hvis du alt gav foruten livet, så husk at du har intetgivet» sier Brand. Fortellingen om Brands kompromissløse tro ender med at han fører flokken sin med seg bort fra bygda og kirka, som er alt for lunken, og ut i ødemarken hvor de skal være nær Gud. Der kommer de ut for en snøstorm. De utløser et snøskred. Mens Brand ser snømengdene komme buldrende mot ham selv og flokken, ber han til Gud, og spør om det ikke hjelper noe at han ofret alt for det han trodde på? Stykket slutter med at en røst roper gjennom tordendrønnene – «Gud er deus caritatis!» Guds kjærlighet faller som en knusende en dom over Brands tro. For den var nådeløs i sin kompromissløshet. Og uten nestekjærlighet bommer troen også på målet. Brands tro er så full av ham selv og hans egen religiøse vilje, at der ikke er plass igjen i ham til å verken elske andre eller å kunne ta imot Guds kjærlighet.

 

Guds kompromissløse aksept av det ufullkomne menneske

Hva handler det kristne evangeliet om? Det handler om at det ufullkomne mennesket er akseptert og elsket fullt ut. Tro er tillit til at Guds kjærlighet og vår verdi som mennesker er betingelsesløs. I dag har det vært dåp av Sara og Rikke. I dåpen ble løftet om Guds betingelsesløse kjærlighet gitt dem, slik det er gitt alle døpte. Det løftet skal stå ved lag gjennom hele deres liv, alltid og uansett. Vi døpes til frihet. Det naturlig å tro at vi må fikse opp i ting selv. «Jeg skal bare», sier menneskene som kommer til Jesus for å bli disipler. Jesu «nei», betyr de skal ikke prøve å fikse opp i ting. De skal ha tillit til løftet. Til syvende og sist er det ikke vår kompromissløshet det handler om. Evangeliet handler om Guds kompromissløshet. Det handler om å tro handler om å stole på løftet vi fikk i dåpen, at løftet står ved lag. Vi er døpt til frihet. Med friheten følger også et ansvar: å være et speilbilde av den kjærlighet som omfavner oss i vår ufullkommenhet. Og det kan være en spore til å engasjere seg i mange typer kamp, det være for miljøet, for fred mellom mennesker, barns rettigheter, ja for Guds rike på jord. Vår kompromissløshet for det godes sak kan utrette utrolige ting. Men når dagen er omme, kan den ikke frelse oss. Til syvende og sist handler det om å ta imot, å løfte øynene opp mot fjellene og spørre, slik det står i den gamle davidssalmen: hvor skal min hjelp komme fra? -Min hjelp kommer ifra Herren, himmelens og jordens skaper. 

Ære være faderens og sønnens og den hellige ånds navn, som var er og blir en sann gud fra evighet og til evighet amen.

 

Tilbake