En andakt i Koronaens tid


En kort tekstrefleksjon om å være kirke og et kristent fellesskap i Koronaens tid. Andakt av Kapellan Andreas Fosby og refleksjon av Karin Hake.

 

 

Bildet: Den syke ved Betesda

 

Må Guds nåde, omsorg og kjærlighet være med dere alle.

 

En andakt av Kapellan Andreas Fosby

Vi kan ikke fysisk samles, men vi er likevel sammen. Sammen om uroen, usikkerheten og frykten som breer om seg. Som kirke, er vi sammen i bønn, sammen i et fellesskap som er større enn å fysisk møtes, et fellesskap som strekker seg langt utenfor våre nasjonale grenser. Ett fellesskap av brødre og søsken som nå opplever uro og frykt. Som kirke samles vi rundt om ordet, vi leser fra bibelen som kan gi innsikt, trøst og håp. Det er en bibelfortelling jeg gjerne vil dele med dere, det er en bibelfortelling som er hentet fra Johannes evangeliet, en fortelling som handler om å se menneske forbi sykdom, som et helt og fult menneske, elsket av Gud.

 

Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.


Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?»  Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»  Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

(Johannes 5:1-9)

 

Uroen mange av oss nå opplever, utryggheten og redselen for sykdom, og ikke minst frykten for å smitte en kjær som kanskje er i risikogruppen, den uroen kjenner Gud til. I fortellingen jeg leste hørte vi om en mann som var syk i 38 år, uroen, utryggheten hadde blitt forvandlet til apati og motløshet. Når Jesus spør ham om ikke han ville bli frisk, svarer ikke mannen et rungende JA, kanskje har han mistet motet og håpet. Og slik som mange i dag opplever isolasjon, karantene, ensomhet, følelsen av å bli holdt på avstand, er det nok ikke unaturlig å tenke seg at det er de samme følelsene denne mannen hadde, han var stuet sammen med syke, lamme, blinde og uføre, slik det står i teksten. Alle de uønskede som samfunnet vil ha på avstand, samlet til isolasjon og karantene.

 

Gud er tilstede hos de isolerte, hos de som er i karantene, hos de syke, hos de urolige, hos dem so, er motløse og redde. Jesus møter den syke og ser ham for mer en kun sykdommen hans, selv om den syke selv kanskje ikke klarer å gjøre det. Jesus møter håpløsheten og motløsheten med omsorg og helbredelse, ikke bare fra sykdom, men han reiser den syke opp til å bli et helt menneske igjen. Jesus reiser opp den syke og viser oss gjennom fortellingen at også den syke har en verdi, at alle mennesker har en verdi, at alle mennesker er sett og elsket av Gud.

 

Hver og en av oss har også et ansvar for å se hverandre som hele mennesker, også gjennom den urolige tiden vi nå er i. Vi skal følge helsemyndighetenes råd, men vi må ikke glemme å se hverandre, forbi frykten, urolighetene, karantene og sykdom. Så kanskje det er tiden for å ta en telefon til en du ikke har snakket med på en stund? Skriv et brev til en gammel venn? Send en «selfie» eller videohilsen til noen du ikke enda har gjort det til? Se hverandre som hele mennesker, elsket av Gud, som din bror og søster.

Vi er midt i en pandemi, for mange av oss er dette noe helt nytt, noe skremmende og ukjent. Men sykdom er ikke ukjent for Gud. Jesus viser oss i denne bibelfortellingen viktigheten av å se forbi sykdommen og frykten sykdom ofte gir. Vi er mer en sykdom og urolighet, vi er mer enn en pandemi. Vi er hele mennesker, løftet opp og sett av Gud.

 

Amen

 

Jeg vil gjerne dele en refleksjon av Karin Hake, som sitter i menighetsrådet i Østerås Sokn.

Karin Hake Foto: Morgenbladet

Karin Hake Foto: Morgenbladet

 

Kristus og Corona av Karin Hake

Alt har sin tid

Det er en tid for alt som skjer under himmelen, sier Forkynneren (kap 3)

«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare» Lina Sandells salme sang vi ofte da jeg gikk på søndagsskolen for lenge, lenge siden.

Kan denne teksten ha en sannhetsgehalt akkurat nå?

Hverken Vår Herre eller noen andre kan gi garanti for et farefritt liv, aller minst nå, men håp og trøst kan vi få. Å synge en salme eller en sang kan være livgivende i seg selv. På slutten av min eldste datters liv sang jeg ofte Lina Sandells salme for henne. Ingen salme kunne gjøre henne frisk, men ro fikk hun. Kanskje salmer og sanger i seg selv gjør noe godt med oss? De kan iallfall bidra til å flytte fokus hvis helseangsten tar for stor plass. Det neste verset i Lina Sandells salme lyder slik:

 

«Herren selv vil sine berge

Han er deres skjold og verge.

Over dem han seg forbarmer,

bærer dem på faderarmer»

 

Vår Herre holder sin hånd over oss uansett. Det tror jeg på!

Jeg er hverken naiv, optimist eller pessimist …

Men de fleste av oss trenger noen redskaper utover håndvask og vanter. Vi har ingen garanti for at noe av dette virker. Men i mellomtiden: Smil til naboen.

Gå en tur med to meters avstand til den du møter. Det er tid for nestekjærlighet. Det vil helst gå bra til slutt!

 

Velsignelsen

Ta i mot Herrens Velsignelse

Herren velsigne deg og bevare deg

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

 

Riktig velsignet Påske til dere alle,

Andreas A. Fosby, kapellan i Østerås sokn

Kapellan Andreas A. fosby

Tilbake